fredag 11. november 2011

Manila for siste gang

Da har jeg returnert til Manila. Ankom klokken halv fem på morgenen og lite søvn på bussen. Dro så rett til 4* bestilt hotel med drosje som tok overpris. Hotellet var en stor skuffelse, men sov der til utpå dagen.  Booket så et nytt hotell i Grenhills, San Juan som jeg var blitt anbefalt av noen.


Greenhils er stor shoppingområde litt i utkanten av sentrum. Men med drosje for noen 10ere går det greit å komme seg fram og tilbake.

Greenhils Elan Hotel i Greenhils San Juan.

På fredag dro jeg ned til en bydel som heter Quiapo. Her er det en myriade av utsalg og butikker som den jevne Filippiner kommer og handler i. Det er et mylder av folk her og utrolig godt utvalg i alle slags butikker for klær, sko, elektriske varer osv. Det som facienrte meg var at det i et området var en haug med sykkelbutikker som tydeligvis kunne bygge sykkler etter dine ønsker. Her var alle slags rammer fra alle kjente rammeprodusentene å se som Cannondale, Kona, GT, Trek osv osv.


Godt utvalg ...

Og til slutt så ble det Jeepney tur på meg......


Når dette skrives sitter jeg på flyplassen. Det er boarding nå. Det er vedmodig og litt trist. Dette har for meg vært en kjenpefine tur. Jeg kan gjerne tenke meg å reise tilbake hit en annen gang. Men nå går turen hjem til Norge !

torsdag 10. november 2011

Banaue og Bangaan Village

Andre dag i Banaue velger jeg en tur til Bangaan Village. Valget falt på denne turen istedenfor å dra opp til Batad og videre for å se kanskje de fineste risterrassene i området. Der dyrker de også ris to ganger i året, så jeg ville ha fått se risterrassene med høstningsmodne risplanter. Det er også her mange av turistbrosjyrebildene er tatt fra. Dessuten er det en flott foss i nærheten hvor man kan bade og sole seg. Etter litt rådførsel med Freddy, guiden min, jeg var temmelig gåen etter gårsdagens utflukt, så fant jeg ut at jeg ville ha en roligere tur. Turen til Batad, som jeg egentlig var den jeg hadde aller mest lyst til å ta var lengere og mye brattere enn gårsdagens. I varmen så kan det ta ekstra på. Derfor ble valget å besøke Bangaan Village, en liten landsby uten bilvei. Jeg angret ikke.

Som gårsdagens utflukt gikk første del av turen med trisykkel, med noen stopp underveis på spesielt utvalgte og fine utsiktspunkter. Ett av disse var Hanging House som var en suvenirbutikk. De er ikke redde for å bygge i bratte skråninger her. Skredfare eller ikke.


Her var det selvfølgelig mulig å få kjøpt lokalt lagde suvenirer.


Etter en times kjøretur kom vi fram til landsbyen vi skulle besøke. I denne landsbyen bodde det så vidt jeg husker ca 20 familier.


På vei ned langs den bratte betongstøpte stien kom vi forbi trær og planter av mange forskjellige slag. Blandt annet dette appelsintreet. Jeg spurte om det kanskje heller var snakk om grapefrukt, siden fruktene var så store, men det var det ikke. Dette er en spesiell appelsintype som vokser her, men som altså er så store som grapefrukt.

Nede i landsbyen er det godt skiltet til suvenirsalget. Her drev også damene og laget de suvenirene de solgte. Det ble derfor en liten oksefigur skåret ut i tre som blir med på veien hjem til Norge.


En artig liten ting som jeg ble fortalt er at de nokså fargerike røde plantene man ser mange steder rundt omkring, spesielt ute i risåkrene faktisk markerer nabogrensene.


Her er det strøm til TV, men ingen tørketrommel.

Det ble en lite rusletur rundt om kring i landsbyen hvor guiden fortalte om bygninger, hva de ble brukt til og hvordan folk bodde. Når stigen var heist opp for eksempel var det ingen hjemme. En annen ting var at hønsene gikk fritt rundt på dagtid, men til kvelden ble de hentet inn og satt i bur til egen beskyttelse, for ikke å bli tatt av fjellkattene.


Før vi tok til på trappene tilbake opp til transporten vår, ble det en liten matpakkerast. Bildet er tatt der landsbyen har sine fester og ritualer.

Her er vår nokså unge sjåfør. Temmelig dyktig å håndtere trisykkelen på de nokså kronglete og tidvis uframkommelige veiene. Men før vi tok fatt på hjemveien, vi eller jeg var nokså svett etter alle trappene, så tok vi oss en pause. Vi kjøpte oss litt cola som vi kjøpte i kiosken bak, og satt og pratet en stund med de lokale. Det er alltid veldig lett å komme i prat med folk her, de er åpne og hyggelige, og er ofte ineterssert i å høre hvor man kommer fra.


En artig liten detalj med oljeflasken festet under tanken. Det er viktig å passe på å smøre kjedet på sykkelen. Det kan lett forstås når man ser hvilken påkjenning disse sykklene må igjennom. Derfor er det viktig å ha med seg olje.


Veiene bli stadig utbedret og stadig lengere strekninger får fast støpt dekke.


Vel tilbake i Banaue har jeg god tid til både å spise middag og å rusle litt rundt i Banaue. Bussen tilbake til Manila skulle gå kl 7 på kvelden.

En nokså typisk butikk i Banaue. De er enkle utsalg med ofte et nokså begrenset vareutvalg, men fargerike er de.


Det er bratt i Banaue, og det som ser ut som lave bygninger på forsiden ser ut som høyhus når de blir betraktet fra baksiden. Den røde bygtningen med det grønne taket er Green View Lodge hvor jeg bodde.

Det hele endte i en rundtur som også gikk over den hengende broen som er ett av landemerkene i selve byen.


tirsdag 8. november 2011

Banaue og Hapao

På vei fra Manila og fremdelse ikke framme i Banaue gryr det av dag, og et kuppert fjellandskap kommer til syne. Men etter hvert kommer også tilsyne den syste tids herjinger fra de hyppige Thyponene. På et sted var broen som hovedveien går over nesten skyllet bort, og det var satt opp en smal midlertidig bro på samme sted.


Vel framme i Banaue kl 7 om morgenen blir jeg "tatt hånd" om av en representant for Green View Lodge og transportet den korte veien ned til hotellet i en trisykkel. Stedet var anbefalt i guideboken og det var helt greit. Enkel standard men både wc og bad med kaldt of varmt vann på rommet, og rent.


I førsteetasje var det en hjemmekoselig restaurant som serverte enkel og grei mat til en rimelig penge. Overnattingen her kom på ca 110-120 kr per natt som ikke er noe å si på. Rom med utsikt koster litt mer om de har ledig.


Utsikten fra vaskerservanten på do er det lite å klage på!

Det viser seg fort at representanten for hotellet også er turguide, og tilbyr selvfølgelig et utvalg av guidede turer, også fotturer rundt i området. Det viser seg at prisen for en dagstur med transport og guide absolutt er overkommelig. Jeg betalte 1500 og 1850 pesos for mine to dagsturer, som tilsvarer ca 200 til 280 kr. Mat var riktignok ikke inkludert. Jeg avtalte to turer for disse to dagene. Første tur skulle gå til Hapao.



Om noen skal til Banaue og er interessert i guidede turer, så kan Freddy kontaktes  via e-post:
errik77@yahoo.com eller mobiltelefon +639168380880.

Vi drar så avgårde på trisykkel med sjåfør, jeg og Freddy som er guide. Til å begynnemed så er veien med fast dekke, men det varer ikke lenge før vi er over på hompete jord og grusvei. Og snart kommer det igjen tilsyne hvor utsatt dette området er for de kraftige uværene med mye nedbør. Det er ikke bare i Norge det er problemer med utsklidninger. Over lange strekninger var veien etter våre begreper nesten uframkommelige. Det var steinsprang og masser av jord som gjorde framkommeligheten særdeles vanskelig, men med en dyktig sjåfør så kom vi oss fram.

På grunn av de store utsklidningene var det derfor mye veiarbeid dels med hånmakt, men også store gravemaskiner og lastebiler. Mange steder bare for å rydde veien, men også repparere der det var nødvendig. Noen steder hadde man bygget nye broer.


Hvis man kikker ekstra nøye på dette bildet ser man at det faktisk sitter en liten guttunge oppe på gravemaskinen mens den jobber. Det er tydelig her at de ikke er veldig nøye med slik slik som hjemme.


Etter hvert så stopper vi på det ene utsiktspunktet etter det andre, med utsikt som kan ta pusten fra en. Mange steder er det utrolig bratt, slik som her.


Noen har kanskje jobbet i utlandet for å legge seg opp penger til dette prangende huset som nok er skyhøyt over standarden i området.


Etter hvert når vi Hapao med et betagende skue. Terrassene i området rundt Banaue er faktisk 2000 år gamle, og er også på UNESCO's verdensarv liste. Herfra skal vi gå en tur på 45 min opp til en varm kilde hvor det er mulig å ta en dukkert. Men det viser seg at stien som vi skal følge er glidd ut også den. Et lag mannfolk er riktignok igang med å repparere stien som nok er en livsnerve for landsbybefolkningen. Jeg ser små barn passere midt oppe i utsklidningen og spør om de kanskje har lagt ut tau, men det mente guiden at de ikke hadde. Han mente også at vi kunne passere greit! Så vi fortsatte opp til rasstedet. Arbeidslaget spadde fort trinn i skråningen slik at vi kunne passere. Det er opplagt at dette ikke er for de med høydeskrekk og dårlige nerver. Her var det stupbratt ned! Men det var godt grep i jorda, og ved å lene seg litt innover mot skråningen så gikk det greit å passere.


Vi fortsatte så videre opp og forbi landsbyen.


Stort sett gikk vi oppe på vollene og enkelte steder var det både smalt og høyt, så en må følge med hvor man setter beina slik at man ikke snubler og ramler ned.


Det er tydelig at det å gå krokbøyd i en risåker store deler av livet setter sine spor som på denne gamle krokete kona som sneilet seg av gårde langs med stien. Alt arbeidet med risterrassene, dyrking såvel som reparasjoner gjøres med hånmakt. De ståpte stiene var vissnok er prosjekt støttet av EU? for å hjelpe lokalbefolkningen. Alt som skal transporteres av varer her blir jo båret fram. Det er ikke snakk om motorisert transport av noe slag.


Etter 45 minutter gange i stekende sol, kom vi fram til den varme kilden. Det var vel kanskje vel så fristende å ta seg en dukkert i elven som randt ved siden, men den var stri så det var ikke enkelt å komme uti. Men et lite bad i kilden ble det sammen med en del andre turrister, og en liten "dusj" i det kalde elvevannet etterpå.
Etter en et par lunsjbrødskiver bar det så tilbake igjen en litt annen vei. Guiden så forresten en liten slange som pilte inn i en steinmur, men jeg så ingen..

Etter å hå kommet tilbake til trisykkelen og hompet oss tilbake til bedre vei igjen, så tok vi en liten avstikker opp til det offisielle utsiktspunktet for Banaue med flott utsikt, og utsalg av diverse suvenirer. Jeg fikk meg ei fjelljente.

Alt i alt ble dette en fin utflukt. Fikk mange fine inntrykk av både risterrasser, nydelig landskap, forhold som folk her lever under og hvor vanskelig det er med veier her i dette landskapet.
Et par erfaringer rikere ble jeg også på denne turen. Det å ha med nok vann å drikke er absolutt nødvendig. I varmen gikk jeg tom, og det gjorde at det ble tungt på slutten. Og så det å kjøre trisykkel på dårlige veier er er mer en opplevelse enn det er en fornøyelse. Det er neppe å anbefale de som er lange i kroppen og eller har dårlig rygg. Man blir kastet fram og tilbake og får slått en knoke både her og der. Ellers så må det også sies at guttungen som kjørte sykkelen hadde en helt utrolig teknikk for å få den framover på bratte og svingete veier. Bare et par ganger måtte jeg stå av og da var det helst fordi vi sto dypt i gjørme.

Reise til Banaue nord på Luzon

Nå går turen nordover til Banaue. Dette blir en laaang dag. Var oppe grytidlig for å komme meg på en tidlig buss inn til Manila og forhåpentlig vis komme med en tidlig buss videre til Banaue. Slik gikk det ikke.


Hver gang bussen stoppet strømmet det ombord med gode tilbud på mat å spise.


Beliggenheten til disse boligene i Manila er ikke akkurat premium, tett inntil motorveien som de ligger.


Nytt og moderne spretter opp som paddehatter over alt.

Etter hvert så kommer bussen inn til busstasjonen i Manila. Så starter jakten på terminalen hvor bussen til Banaue går fra. Jeg hadde fått en adresse, men det viste seg etterhvert at dette busselskapet, Florida, ikke hadde direkterute dit jeg skulle. Men der fikk jeg opplyst at det var et selskap som holdt til et par kvartaler nede i gata som hadde en busrute til Banaue. Det var ikke lenger enn at jeg tok trillebaggen og gikk det korte stykket, og riktignok der var det en busterminal inne i en sidegate med oppstillingsplass til tre busser inneimellom husene. Og ganske riktig, de hadde direkterute til Banaue men en natt rute. Terminalbygget og "venteværelset" var av heller beskjeden karakter, ikke akkurat parangende. Billett fikk jeg og det var det viktigste. Bussene så ganske greie ut og hadde aircondition.


På dette tidspunktet var klokka ikke mer en rundt 10 på formiddagen, så jeg hadde dermet et hav av tid. Bagen fikk jeg derfor plassert på bussterminalen. Det ville jo være håpløst å dra rundt på den hele dagen. Jeg fikk bare stole på at ingen stakk av med den.

For å slå ihjel de timene jeg nå hadde til rådighet tok jeg en taxi ned i byen til Chinatown. En ting man straks oppdager her er at fattig og rik nesten bor side om side. I hvertfall så kjørte taxien igjennom strøk der boforholdene var heller sørgelige, og ikke langt unna lå høyhus med fine leiligheter.


Muren får duge som klessnor for vasken. Dette var også et syn langs motorveien der noen hadde hengt hele vasken sin på nettinggjæret langs veien.


Å rusle i Chinatown er ganske spennende. Her er det utsalg av gull og smykker, lykkekaker. Det er Canino og en og annen utegrill.


Gatekjøkken av det enkle slaget.


Til lunsj valgte jeg det kinesiske motstykket til MacDonals. Maten kom fort som seg hør og bør og smakte heller ikke så verst.

Resten av dagen var jeg i den kinesiske hagen i Rizal Park. Mest for å finne litt skygge. Det var steike varm og egentlig ganske uutholdelig. Jeg var ikke kledd for Manila i og med at jeg hadde regnet med å komme meg på en buss nordover ganske tidlig.


For å få en matbit ruslet jeg videre ned til vannkanten hvor det er et stor fornøyelseskompleks med akvarium og en hel del restauranter. Her ble det en rask middag og bunkring av litt vann for den nattlige bussturen.


Etter noen lange ventetimer også på busstasjonen kom jeg meg da endelig avgårde, en 9 timer lang busstur i natten. Det var ikke spesielt komfortabelt, men etterhvert blir man så trøtt at man dupper av likevel. Utover natten vokner jeg likevel når vi er i ferd med å klatre opp i fjellene. Veien var svingete, og mengden trafikk var overraskende stor. Jeg hadde vel sett for meg at vi skulle til et litt avsidesliggende sted, men her var det trafikk og kø så lang øyet rakk. Det var også ganske facinerende å følge med på kjøringen til bussjåføren. Det var mye tungtrafikk på veien som ofte bare sneglet seg opp bakkene. Da var ikke bussjåføren snauere en at han la inn forbikjøringer, gjerne i yttersving, selv i de verste hårnålsvingene. Men det skal sies at farten som regel ikke var stor under disse nokså halsbrekkende forbikjøringene.

søndag 6. november 2011

Tagaytay og Taal (oppdatert 8. nov)

For turen til Tagaytay hadde jeg leid bil med sjårfør. Jeg vet det høres sprøtt ut, men saken er at det slett ikke er så dyrt. Jeg betalte ikke mer enn ca 700 kr for en dag. Fordelen da er at man slipper å rote seg bort, og at man kan følge mere med på landsskapet.


Først kjørte vi gjennom små landsbyer. Det er ikke bare hytter å enkle hus men som her også nokså "fine" hus. Mange av de litt finere husene eies av filipinere som har jobbet i utlandet og lagt seg opp penger.

 

På veien opp mot Tagaytay får man unektelig litt følelse av Disneyland. Området er et av de stedene folk fra Manila reiser i helgene. Det viser seg at det er en voldsom utbygging, og noen steder bygger de høye blokker på 10-15 etasjer for de bemidlede fra Manila!


Trafikken blir jo også deretter på et slikt sted og i tilleg var jo dette fridag, så da blir det mye trafikk.


Innimellom hang tåka tjukk over landskapet og det var lite å se ...


Men så letter tåka litt og den aktive vulkanen Taal kommer til syne i forgrunnen.


 Populært picknikområde for filipinere på åsryggen av Tagaytay.


Lunsj til meg og sjåføren. Det er nok mat.


Nedover og tilbake til hotellet er det bratte bakker.

Egentlig ble jeg litt skuffet over besøket til Tagaytay. Mange hadde snakket varmt om det, men stedet er overutviklet og har lite sjarm etter min mening. Men det var en erfaring det også. Men det var ikke dette jeg hadde forventet.