På vei fra Manila og fremdelse ikke framme i Banaue gryr det av dag, og et kuppert fjellandskap kommer til syne. Men etter hvert kommer også tilsyne den syste tids herjinger fra de hyppige Thyponene. På et sted var broen som hovedveien går over nesten skyllet bort, og det var satt opp en smal midlertidig bro på samme sted.
Vel framme i Banaue kl 7 om morgenen blir jeg "tatt hånd" om av en representant for Green View Lodge og transportet den korte veien ned til hotellet i en trisykkel. Stedet var anbefalt i guideboken og det var helt greit. Enkel standard men både wc og bad med kaldt of varmt vann på rommet, og rent.
I førsteetasje var det en hjemmekoselig restaurant som serverte enkel og grei mat til en rimelig penge. Overnattingen her kom på ca 110-120 kr per natt som ikke er noe å si på. Rom med utsikt koster litt mer om de har ledig.
Utsikten fra vaskerservanten på do er det lite å klage på!
Det viser seg fort at representanten for hotellet også er turguide, og tilbyr selvfølgelig et utvalg av guidede turer, også fotturer rundt i området. Det viser seg at prisen for en dagstur med transport og guide absolutt er overkommelig. Jeg betalte 1500 og 1850 pesos for mine to dagsturer, som tilsvarer ca 200 til 280 kr. Mat var riktignok ikke inkludert. Jeg avtalte to turer for disse to dagene. Første tur skulle gå til Hapao.
Om noen skal til Banaue og er interessert i guidede turer, så kan Freddy kontaktes via e-post:
errik77@yahoo.com eller mobiltelefon +639168380880.
Vi drar så avgårde på trisykkel med sjåfør, jeg og Freddy som er guide. Til å begynnemed så er veien med fast dekke, men det varer ikke lenge før vi er over på hompete jord og grusvei. Og snart kommer det igjen tilsyne hvor utsatt dette området er for de kraftige uværene med mye nedbør. Det er ikke bare i Norge det er problemer med utsklidninger. Over lange strekninger var veien etter våre begreper nesten uframkommelige. Det var steinsprang og masser av jord som gjorde framkommeligheten særdeles vanskelig, men med en dyktig sjåfør så kom vi oss fram.
På grunn av de store utsklidningene var det derfor mye veiarbeid dels med hånmakt, men også store gravemaskiner og lastebiler. Mange steder bare for å rydde veien, men også repparere der det var nødvendig. Noen steder hadde man bygget nye broer.
Hvis man kikker ekstra nøye på dette bildet ser man at det faktisk sitter en liten guttunge oppe på gravemaskinen mens den jobber. Det er tydelig her at de ikke er veldig nøye med slik slik som hjemme.
Etter hvert så stopper vi på det ene utsiktspunktet etter det andre, med utsikt som kan ta pusten fra en. Mange steder er det utrolig bratt, slik som her.
Noen har kanskje jobbet i utlandet for å legge seg opp penger til dette prangende huset som nok er skyhøyt over standarden i området.
Etter hvert når vi Hapao med et betagende skue. Terrassene i området rundt Banaue er faktisk 2000 år gamle, og er også på UNESCO's verdensarv liste. Herfra skal vi gå en tur på 45 min opp til en varm kilde hvor det er mulig å ta en dukkert. Men det viser seg at stien som vi skal følge er glidd ut også den. Et lag mannfolk er riktignok igang med å repparere stien som nok er en livsnerve for landsbybefolkningen. Jeg ser små barn passere midt oppe i utsklidningen og spør om de kanskje har lagt ut tau, men det mente guiden at de ikke hadde. Han mente også at vi kunne passere greit! Så vi fortsatte opp til rasstedet. Arbeidslaget spadde fort trinn i skråningen slik at vi kunne passere. Det er opplagt at dette ikke er for de med høydeskrekk og dårlige nerver. Her var det stupbratt ned! Men det var godt grep i jorda, og ved å lene seg litt innover mot skråningen så gikk det greit å passere.
Vi fortsatte så videre opp og forbi landsbyen.
Stort sett gikk vi oppe på vollene og enkelte steder var det både smalt og høyt, så en må følge med hvor man setter beina slik at man ikke snubler og ramler ned.
Det er tydelig at det å gå krokbøyd i en risåker store deler av livet setter sine spor som på denne gamle krokete kona som sneilet seg av gårde langs med stien. Alt arbeidet med risterrassene, dyrking såvel som reparasjoner gjøres med hånmakt. De ståpte stiene var vissnok er prosjekt støttet av EU? for å hjelpe lokalbefolkningen. Alt som skal transporteres av varer her blir jo båret fram. Det er ikke snakk om motorisert transport av noe slag.
Etter 45 minutter gange i stekende sol, kom vi fram til den varme kilden. Det var vel kanskje vel så fristende å ta seg en dukkert i elven som randt ved siden, men den var stri så det var ikke enkelt å komme uti. Men et lite bad i kilden ble det sammen med en del andre turrister, og en liten "dusj" i det kalde elvevannet etterpå.
Etter en et par lunsjbrødskiver bar det så tilbake igjen en litt annen vei. Guiden så forresten en liten slange som pilte inn i en steinmur, men jeg så ingen..
Etter å hå kommet tilbake til trisykkelen og hompet oss tilbake til bedre vei igjen, så tok vi en liten avstikker opp til det offisielle utsiktspunktet for Banaue med flott utsikt, og utsalg av diverse suvenirer. Jeg fikk meg ei fjelljente.
Alt i alt ble dette en fin utflukt. Fikk mange fine inntrykk av både risterrasser, nydelig landskap, forhold som folk her lever under og hvor vanskelig det er med veier her i dette landskapet.
Et par erfaringer rikere ble jeg også på denne turen. Det å ha med nok vann å drikke er absolutt nødvendig. I varmen gikk jeg tom, og det gjorde at det ble tungt på slutten. Og så det å kjøre trisykkel på dårlige veier er er mer en opplevelse enn det er en fornøyelse. Det er neppe å anbefale de som er lange i kroppen og eller har dårlig rygg. Man blir kastet fram og tilbake og får slått en knoke både her og der. Ellers så må det også sies at guttungen som kjørte sykkelen hadde en helt utrolig teknikk for å få den framover på bratte og svingete veier. Bare et par ganger måtte jeg stå av og da var det helst fordi vi sto dypt i gjørme.