Reise til Banaue nord på Luzon

Nå går turen nordover til Banaue. Dette blir en laaang dag. Var oppe grytidlig for å komme meg på en tidlig buss inn til Manila og forhåpentlig vis komme med en tidlig buss videre til Banaue. Slik gikk det ikke.

Hver gang bussen stoppet strømmet det ombord med gode tilbud på mat å spise.

Beliggenheten til disse boligene i Manila er ikke akkurat premium, tett inntil motorveien som de ligger.

Nytt og moderne spretter opp som paddehatter over alt.

Etter hvert så kommer bussen inn til busstasjonen i Manila. Så starter jakten på terminalen hvor bussen til Banaue går fra. Jeg hadde fått en adresse, men det viste seg etterhvert at dette busselskapet, Florida, ikke hadde direkterute dit jeg skulle. Men der fikk jeg opplyst at det var et selskap som holdt til et par kvartaler nede i gata som hadde en busrute til Banaue. Det var ikke lenger enn at jeg tok trillebaggen og gikk det korte stykket, og riktignok der var det en busterminal inne i en sidegate med oppstillingsplass til tre busser inneimellom husene. Og ganske riktig, de hadde direkterute til Banaue men en natt rute. Terminalbygget og "venteværelset" var av heller beskjeden karakter, ikke akkurat parangende. Billett fikk jeg og det var det viktigste. Bussene så ganske greie ut og hadde aircondition.

På dette tidspunktet var klokka ikke mer en rundt 10 på formiddagen, så jeg hadde dermet et hav av tid. Bagen fikk jeg derfor plassert på bussterminalen. Det ville jo være håpløst å dra rundt på den hele dagen. Jeg fikk bare stole på at ingen stakk av med den.

For å slå ihjel de timene jeg nå hadde til rådighet tok jeg en taxi ned i byen til Chinatown. En ting man straks oppdager her er at fattig og rik nesten bor side om side. I hvertfall så kjørte taxien igjennom strøk der boforholdene var heller sørgelige, og ikke langt unna lå høyhus med fine leiligheter.

Muren får duge som klessnor for vasken. Dette var også et syn langs motorveien der noen hadde hengt hele vasken sin på nettinggjæret langs veien.

Å rusle i Chinatown er ganske spennende. Her er det utsalg av gull og smykker, lykkekaker. Det er Canino og en og annen utegrill.

Gatekjøkken av det enkle slaget.

Til lunsj valgte jeg det kinesiske motstykket til MacDonals. Maten kom fort som seg hør og bør og smakte heller ikke så verst.

Resten av dagen var jeg i den kinesiske hagen i Rizal Park. Mest for å finne litt skygge. Det var steike varm og egentlig ganske uutholdelig. Jeg var ikke kledd for Manila i og med at jeg hadde regnet med å komme meg på en buss nordover ganske tidlig.

For å få en matbit ruslet jeg videre ned til vannkanten hvor det er et stor fornøyelseskompleks med akvarium og en hel del restauranter. Her ble det en rask middag og bunkring av litt vann for den nattlige bussturen.

Etter noen lange ventetimer også på busstasjonen kom jeg meg da endelig avgårde, en 9 timer lang busstur i natten. Det var ikke spesielt komfortabelt, men etterhvert blir man så trøtt at man dupper av likevel. Utover natten vokner jeg likevel når vi er i ferd med å klatre opp i fjellene. Veien var svingete, og mengden trafikk var overraskende stor. Jeg hadde vel sett for meg at vi skulle til et litt avsidesliggende sted, men her var det trafikk og kø så lang øyet rakk. Det var også ganske facinerende å følge med på kjøringen til bussjåføren. Det var mye tungtrafikk på veien som ofte bare sneglet seg opp bakkene. Da var ikke bussjåføren snauere en at han la inn forbikjøringer, gjerne i yttersving, selv i de verste hårnålsvingene. Men det skal sies at farten som regel ikke var stor under disse nokså halsbrekkende forbikjøringene.